Mr. Cabdriver

La meg innlede dette blogginnlegget med en snerten, liten faktasetning.

- Visste du at det er 38 600 taxier i Buenos Aires?




Spanskkurset var ved veis ende, klokka var halv syv, og vi tuslet nedover Avenia Florida. Hva skal vi gjøre nå? spurte jeg. Hjem og spise ting, svarte Mina. Ingenting å si på det. Jeg strekker ut min nå alt for bleike hand for å lokke til meg en av de 38 600 taxiene - sekunder senere er vi på plass i bilen.

Taxisjåføren er forelska i oss, sier jeg. Det er ingen tvil, for han stirrer sånn at det er ca litt ubehagelig.

"Jaja, jenter. Vi møtes igjen", sier mr.Taximan.
"Heh?", sier vi.
Taximan: " Ja, jeg har jo kjørt dere før"
M+M: "Nei?"
Taximan: " Jojo. Forrige lørdag kjørte jeg dere to pluss to svarte menn til en bar. (...) "
M+M: "Åjaaaaaaaaaaaaa!!! Næmmen æ det dæ ja. Så høggeli."
Mina: " Du fant ikke tilfeldigvis mobilen min? Jeg mistet den den kvelden."
Taximan: " Nei, beklager du. Det var nok en av guttene, ja.."
M+M: " Neinei, de er vennene våre."
Taximan: " Åjaha, ja.."



Nevnte jeg at det er 38 600 taxier i Buenos Aires?





Ps.
Må bare påpeke at jeg er så svaakt skuffa over guttene i Argentina.

Jeg forventet dette.


Og får dette.

Argentinian anatomy

Jeg var hos legen igår. Og selvfølgelig. Den eneste kjekke, sjarmerende mannen i hele Buenos Aires er min doktor. Av alle de 029385032 sykehusene i byen, for ikke å snakke om de 8982758042987 mennene. Men sånn var det nå. Ezequiel ba meg så fint inn, og vi ble så SYKT sammen. Vi fniste og lo og koste oss.

McDreamy: "Hvor gammel er du egentlig?"
Maja: "Jeg er 20."
McDreamy: "Jaha. Fin alder. Ung."
Maja: "Hvor gammel er DU DA?"
McDreamy: "Meg?? Jeg er 27. Syns du jeg ser eldre ut?"
Maja: "Jeg syns du ser yngre ut, jeg.."
McDreamy: "Så bra."

Hvem spør legen sin om hvor gammel HAN er da??

Så neste uke skal jeg tilbake til McDreamy, fordi "han følte det var best at jeg kom tilbake til han, og ikke noen annen lege, for han ville holde et øye med meg og se til at alt var vel." *blunkblunkblunk*
Når jeg gikk fikk jeg kyss på kinnet. Jeg spurte spansklæreren min om det var vanlig at leger og dems pasienter drev og kysset på hverandre, for det måtte jo ha vært en kjærlighetserklæring..
Men det var visst vanlig, gitt.
Hvis ikke vi gifter oss så vet ikke jeg.

Hello McDreamy!


Bare at han er litt mer Argentina-style. Slipper ikke unna det her nei.

Baires state of mind

Javel der, gutter. Jeg kan stolt meddele at jeg endelig har fått slengt fua ned på skolebenken og begynt på spanskkurs. Lenge siden jeg har gjort noe i den duren, kan man si. Og det er så lættis-gøy! Vi startet på mandag, og alt jeg kan tenke på er "hej-hepp imorra er det spansk igjen fra 1400 til 1830". Opplegget er snertent, og vi er seks på gruppa. Jeg er på nivå tre. Rett inn på nivå tre ja, fornøyd med det.
På gruppa mi er det en smuk liden dreng som heter Patrick. Dag 1 veddet jeg sparegrisen på at han var fra Sverige. Han så sånn ut. Det var han ikke. Han er fra Sveits. Og studerer arkitektur. Hadde han vært fra Karibien hadde vi nok blitt sammmen. Men tilbake til poenget med spansken! - jeg blir så knasande god. Det ruler.

Ellers tasser vi gatelangs time etter time, for vi har hørt at den eneste måten å knekke Baires-koden er å labbe og labbe og labbe. Så derfor var jeg så kul at jeg labba rundt i ca tre timer i 32 varmegrader med dongeribukse og sort tskjorte (hello aircon i klasserommet)uten mål og mening og en milliard mil fra målet som var språkskolen. Med vilje såklart..
Men én bra ting med Grete Waits-tendensene er dette: superhippe, I'm-a-hot-model-relaxing-in-the-street-bilder!



>

Homesick..

Dulce de leche

Fysj og fy. Jeg har vel nevnt hvordan man ikke

går på kino før 23.00
spiser middag før midnatt
drar på bar før 02.00
drar på clubbis før 03.00

Noe som ender med at vi kommer hjem 10.30, og våkner 17.10 og ødelegger alt som heter døgnrytmer og mister verdifulle dager i en supersexi by med masse action.

Og B T W:

Nå har McDonalds fått McCafé. Har de det i Norge også? Det verste er at de har helt lættisgode frappées. Med dulce de leche.

Dulce de leche: tradisjonell søttis fra Latin-Amerika som består av melk, sukker og vaniljeessens. Har forskjellig navn i de forskjellige latinamerikanskje landene, jeg nevner:
- Cremita de leche i Cuba
- Manjar Blanco i Bolivia og Panama
- Cajeta i Mexico
and so on...
Brukes blant annet til/i kaker, og ikke minst is! Alle elsker dulce de leche-is.
Og nå har altså Latino-McDonalds slått til med McCafé og dulce de leche-iskaffe og det er uten tvil en suksess..
Supersize me..

I've got blisters all over my fingers!

Vi labber helt latterlig mye her. Slim supermodel-Maja, here I come! Prøver å lære så mye som mulig om gater og barrios og the hoooood, men det går trått. Byen er stor.



I går tuslet vi rundt i ring i tusen timer(nei, ikke bokstavelig talt..men nesten), fordi vi trodde vi visste hvor vi var, at det ikke var så langt fra hjemme og vi nektet å overgi oss og slenge oss etter/i en taxi. Vi spurte ei policekwinne om veien, og satset på at det var rett rundt svingen. "Åja, Rincón er 25 kvartaler den veien." Så taxien ble vår venn nok en gang. Hadde det ikke vært for at jeg hadde kongegnagsårene fra Dødens dal hadde vi labbet, jeg lover..
Men før slitenheten og gnagsårene, var vi på oppdagelsesferd i San Telmo. En smukk barrio. Baires er inndelt i 48 bydeler, og det ser ca sånn ut:



San Telmo er "gamlebyen", og er velkjent for markedet som pågår over hele bydelen hver lørdag og søndag. I tillegg har de latterlig mange antikvitetshandlere - himmelen for de som liker det, og tango og moro i gatene.
Intet unntak - danserne var på plass også igår.



Så kom det bort en liten kid til oss. Ja, hva vil du da lille kid, sa jeg. Jeg tegner karikaturer, sa han. For 2 pesos. Det er ikke et spørsmål engang, klart du skal få tegne oss, sa jeg. Så da gjorde Lukas det.



Og snakk om suksess!

Lukas med rulesveisen.

Og så etterpå skjedde labbinga-i-tusen-timer-og-mil-hendelsen. Og så ble jeg sammen med en på en balkong.

Visitors from the West

Den 4. februar kommer Kristin og Liv Marit på besøk til meg!


Eller, til meg og Mina daa. De skal få gleden av å kvile kålen på denne lekre sovesofaen vi har i stua:



Og slepe koffertene inn vår lekre inngangsdør:


Tusle nedover Avenida Rincon:


Og treffe våre nye tjekke venner/ektemenn:




Kjenner jeg mine tidligere samboere rett, kommer de til å ankomme Buenos Aires med mer info om byen enn jeg kommer til å ha etter fire måneder her. Det har allerede begynt:

Kristin: " Det er vel sånn at jeg burde ta ut penger før jeg kommer ned. Etter hva jeg har skjønt er det grenser i minibankene på hvor mye du kan ta ut."

Og det er det sannelig. Du kan ta ut 600kroner av ganga. De er glade i gebyrer her. Noe jeg såklart ikke visste da jeg ankom. Eller da jeg stod i minibanken og ikke skjønte hvorfor jeg ikke fikk ut ønsket beløp. Men som Kristin allerede har fått med seg. Det blir fint med besøk som kan informere meg om hva som er oppe og nede i BA.
Gleder meg, mamis!

I play the STREETLIFE

Sushi-shower

It's done! Jeg har eti sushi for første gang i mitt liv.
Vi var en stoor gjeng som dro på Bokoga, et smukt og hipt sushisted i Palermo. Livredd og småkvalm før vi engang hadde begynt, men bestilte likevel en rull her og en rull der. Tunfisk og laks og seige ting. Og ja, det var mye bedre enn forventa? Nei. Det var som forventa: seigt, svampete og slapsete. Men jeg tøffa meg og lata som jeg koozzte meg, for alle rundt meg bare: "Ååå, gudd å deilig lissom, ja, omg jeg bare elsker sushi weeee osv osv", med cute, ultraamerikansk aksent. Men nå er det gjort. Og ja, jeg hadde lyst på hamburger etterpå. Og pizza. Og pommes frites. Og pølser fra Snadderkiosken...

Tuxedo rap

Endelig på plass i egen leilighet! Men vi har hatt fire (eller kanskje det var fem) tjekke netter i naborommet til Martin. Ikke noe å si på det.









Utelivskulturen i Buenos Aires er et artig lite fenomen. I BA finner du lite folk på klubbene eller i barene før klokka er hvertfall to. Når klokka runder tre, begynner det å bli fart på sakene. Rundt seks eller syv runder de fleste stedene av, og de sprekeste tar turen til neste åpne bar. Så vi nordmenn har bare å holde oss i nakken og prøve å ikke bli for kanakkas eller trøtte før klokka er over midnatt. Og det er ikke så lett skal jeg si deg. åg Å komme hjem 0800 neste morgen, sove til 1200 og så ut og traske i tusen timer, er ikke noe jeg vil gjøre alt for ofte. Men jeg har ikke noe særlig valg. Livet er hardt dere. Men sabla gøy også.

Nå bor vi da i egen leilighet. I Montserrat. Nærmere sagt

Rincon 645, Montserrat
1er piso, apartamento 12
Capital Federal de Buenos Aires
Argentina

hvis du føler for å sende et brev eller to. Denne gangen kommer de faktisk fram. Dørvaktmannen vår leverer de på døra vår. Ja, vi har en sånn en som bor ved inngangen og passer på. Og vanner blomstene. Vi har nemlig vært utrolig heldige. Bygården vår er historisk og fredet, så vi blir nok ikke tvunget til å flytte ut med det første. Himla ok. Og det ser sånn ut:

Big city-babes

Hello, jeg er i Buenos Aires. Hva som har skjedd de siste to dagene, har jeg ikke helt klart å forholde meg til. Just go with the flow, som det heidår. Og the flow bestemte at jeg skulle grine meg ihjel i fire timer fra Puerto Viejo til San Jose, bo på et slitt hostel i hovedstaden en natt, ta fly til Lima, og ende opp i Buenos Aires klokka halv fem på morran uten sted og bo.Vi får leiligheten vår neste uke, nemlig. Så da stod vi der da. Det var tidlig. Så vi tok oss litt mozzarella og cappiccino,og når klokka slo halv åtte, ringte jeg til kjekken Martin Vinje som gav meg adressen hans. Vi tok taxi til åstedet - tror du noen åpner døra? Det endte med at vi fikk lurt ei tysk jente til å slippe oss inn. Jeg kikker inn en av de tusen dørene, og der finner jeg en sveit og lettkledd Martin.
Nå bor vi i naborommet til Martin på studenthus til leiligheten er klar den 14.

Ting som er sabla greie i Buenos Aires:

- Spansk overalt
- Storby med tusen ting å gjøre
- Muligheten til å finne og kjøpe saker man trenger
- Prisene. Hello 1kg indrefilet 10 kroner
- Menn som spiller trekkspill på undergrunnen når den er fullere enn alle menneskene på danskeferja tilsammen



Et par ting som mangler:

Ch-ch-ch-changes

Naa har vi forlatt Puerto Viejo.
Sitter paa et slitt hostel i San Jose og greter mine salte taarer.
Ikke mer aa si for oeyeblikket.
Smerten vil ingen ende ta.
Sees i Buenos Aires paa onsdag.

Heppi nu jers!

Begynner aa bli noen dager siden nyttaarsaften naa, men vi proever allikevel aa faa ned noen fraser.
Daniela, Mina og meg dro tli El Parquecito for en ekstravagant nyttaarsmiddag til alt for hoey pris. Kort sagt var servicen latterlig, maten kjip og drinkene som saft pyntet med ananas. Vi dro saa fort som svint til Cafe Viejo, hvor de har mongostore/mongosterke drinker, hvor vi satt oss i baren med Carlos. Carlos er Dealeren her i byen. Jeg har sett pistolen hans og Daniela har sett 1 kg kokain. Han er snill.
Carlos maa jobbe litt , og plutselig kommer det bort to kvite typer. De er SELVFOELGELIG fra California. Men det er nyttaarsaften, og jeg er hyggelig og lar de prate. Mannen lar seg ikke be to ganger, noe som resulterer i en halvtimes lang samtale om meat - dvs kjoett paa spyd, kjoett fra Brazil, kjoett fra Argentina, kjoett the old cowboy way, ja, mannen liked his meat, ingen tvil om det. Videre foelger en herlig utbrodert fortelling om hvordan flyselskapet mistet surfebrettet hans, han kjoepte et nytt et, og saa dukket det plutselig opp igjen. Adios, muchachos.
Klokka er rundt 11 naar vi drar paa Johnnys, tidlig ute, men det er stapp fullt. Folk over alt. Men bare slitte, ekle turister. Jeg er frustrert. Det er fyrverkeri og tjolahopp og tjolahei, og plutselig dukker alle boysa opp samtidig. Jeg blir stressa, og gjemmer meg paa dansegulvet. Jeg ser at Kent er DJ, og jeg elsker Kent. ( Det hele begynte paa bursdagen min, da jeg ikke var helt ved mine fulle fem, og Kent sa navnet mitt og happy birthday hvert femte minutt i mikrofonen og jeg ble staaende og sende slengkyss til dj-boksen hele kvelden. Saann ble vi venner.)
Kent sier "Maja, gimme de liiiiight", og jeg loefter lighteren og alt er velstand. Plutselig gjoer han tegn til at jeg skal kommme opp til ham. Dj-boksen er hoeyt over baren, og jeg har egentlig aldri skjoent hvordan man kommer seg opp dit. En fyr i baren drar meg under bardisken, dytter meg opp en trapp, og vips saa er jeg i djboksen, og skuer utover det dansende folk. Utrolig hvordan man ser alt, tenker jeg. Hvert par som flesker seg paa dansegulvet. Saa kysser jeg inn det nye aaret med DJ Kent paa Johnnys. I djboksen. Foran halve Puerto Viejo. Feliz ano nuevo!

Etter galskap og dansing og heppi nu jer i timesvis, vender vi nesa hjemover i sekstida. Vi skal til aa resignere, men plutselig faar jeg en ny giv(Spoer meg ikke hvordan/hvorfor). "Mina, jeg stikker til Chicken Place og kjoeper meg en oel, jeg!" Saa da gjoer jeg det. Chicken Place er stengt, men bak CP bor Kanti's mor, og her finner jeg Randall, Romel, Mauricio, Roly, Carlos, Carlos, Minor, Elmer, Jonathan, Kanti, Marc og en haandfull rastas jeg ikke kan navn paa. De drikker whisky og er gale. Jeg tar meg litt whisky. Klokka naermer seg syv, og det er paa tide aa rulle videre til neste hus. Vi ender opp hos Romel og Rolys foreldre, hvor det er musikk og moro og bordet er dekket med Baileys, Bacardi, Whisky og jeg veit ikke hva. Vi hiver oss med i leken, og alle er kort sagt gale i hodet. Saa skjer det litt tull, klokka er aatte og Roly blir hentet av politiet. Minuttet foer dette tilboed han seg saa flott aa gifte seg med meg og gi meg barn. Saa synd saa synd politiet maatte komme and take him away. Klokka blir ni, og vi drar til restaurant Lidia's, familiebedriften til Elmer, Minor og Mauricio. Her faar vi suppe. Og oel. Og saa dukker Daniela opp, som ler seg i hjel av synet av langbordet med 13 gutter heeelt paa baertur, og saa meg da. "Gaa hjem og legg deg", sier Daniela. Jeg gaar ikke hjem og legger meg. Klokka er halv elleve, og vi trasker avgaarde til supermarkedet, som selger oel og spiller musikk. Klokka tolv tusler jeg hjem fordi Randall tvinger meg. Mina staar opp. Jeg legger meg.
Tidenes nyttaarsaften.

CSI: Puerto Viejo

Samme dag som innbruddet, tok vi kontakt med politiet, som kom tuslende etter et par timer. Politiet her i byen er helt ubrukelige, det vet de selv, og de gav oss beskjed om aa dra til Bribri 15 minutter unna, for aa snakke med det virkelige politiet. "Jaja, de har oppe 24 timer i doegnet." Vi faar Felix til aa kjoere oss til Bribri. Tror du de har aapent? Klart ikke det. De har tatt seg en liten juleferie. Vi stopper utenfor den andre stasjonen for aa spoerre hvor vi kan gaa, og hva skjer? "Trafikkpolitiet" kommer og gir Felix bot for ulovlig parkering. Vi stod der i 40 sekunder. Kjekt. Vi er sure, og kjoerer hjem igjen.

To dager etter tar vi turen, da vi vet de har aapent.
- Eeh, kan jeg hjelpe dere med noe? sier mannen paa kontoret, som om han ikke vet hva han selv jobber med.
- Jatakk, vi har jo hatt innbrudd da.
- Aha. Tok de noe da?
- Ja, de gjorde jo det da. To dataer og to kameraer. Ganske dyre ting.
- Aa. Ja, kanskje dere vil sitte ned?
- Ja, det hadde jo vaert greit.


Vi faar sitteplasser, og legger ut om dramaet som har tatt plass i vaar leilighet. Politigutta elsker oss, ingen tvil om det. Han ser at jeg er foedt i 1987. "Ung", sier han. Og det er nemlig han og, for han er 24, forteller han. "Jeg bare virker litt eldre, siden jeg jobber her." Vi regner ut hvor mye verdier som har blitt frastjaalet, og de fyller ut rapport. "Ikke noe mer dere vil legge til?" sier 24aaringen. Heelt sikre? Det er ingen tvil om hva han mener - hvis jeg vil legge til noe mer for aa faa igjen paa forsikringa saa kan jeg bare det, altsaa. Neida, bare det, sier jeg.
De spoer om vi vil sitte paa hjem, for naa skal vi til aastedet og ta fingeravtrykk og actionaction. Vi kjoerer i polisbil hjem, og de setter igang med investigation. Sykt spennende. " Wow, dette er akkurat som CSI: Miami!" sier jeg, og gutta gliser og tror de er Horatio Cane. Etter omlag en time sitter de igjen med et par fingeravtrykk, og drar sin kos for aa investigate some more paa stasjonen.
Etter politiet har dratt, begynner vi aa snakke med Felix om folk og fe. Og det er tydelig at vi ikke har visst alt om alle her i byen. Kort fortalt: alle som jobber med construcion/konstruksjon selger enten kola eller crack. Skjoenne. Det kom ogsaa fram i lyset litt info om visse mennesker, som gjorde meg litt kvalm og jeg maatte legge meg nedpaa litt.