Made in Manzanillo

Det var paatide med en reunion med gutta fra Manzanillo, saa vi bestemte oss for aa ta turen til Maxis, familierestauranten hvor alle godgutta jobber, blant annet den kjekke, store herremannen paa blogginnlegget under. Han som er saa glad i aa smile:)))
Vi staar og venter paa bussen i et gatekryss, da Morgan plutselig begynner aa veive med armene.
I know these guys, they are going to Manzanillo! Wait up, guuuuuys!!
Jeg snur meg, og ser en sleden pickup bremse ned farta. Sleden pickup a la et par planker som vegger bakpaa lasteplanet og ikke nok sitteplasser i bilen til 6 personer.
Jeg elsker aa haike og cruise avgaarde med vinden i haaret, saa jeg VIL staa baki. Morgan og Daniella tar sitteplassene til gutta, saa Mina, meg, Luis og Jason staar bak. Hva skjer selvfoelgelig etter man har startet paa en 20 minutters kjoeretur under aapen himmel? Tidenes regnskyll. Saaklart. Regndraapene klasker mot hodet som vannballonger, og jeg har det i det hele tatt sabla greit. Elsker goeye opplevelser. Jason og Luis ikke saa mye, som staar og ser ut som de skal fryse seg ihjel. Ikke vikingblod i de gutta, nei!
Plutselig lener Luis seg oover biltaket og stikker hodet inn gjennom vinduet. Beina slenger til alle kanter, og jeg tror hans siste time har kommet.



Men det gaar saa greit saa, og han dukker opp med to store poser som Mina og jeg kan ta over oss. Han lager tilogmed hull til hodet mitt. LITT AV EN GENTLEMAN!



Vi kommer da tilslutt fram, og jeg kjenner at jeg gjoer tidenes entre ved mitt comeback til Manzanillo.



Maten er god og gutta er glade og gir oss gratis ostekake og mat og livet er ikke saa galt selv om jeg sitter der som ei drukna katte.
Saa tok vi taxi hjem.