Jag har kompisar i favelaen

Jeg har forelsket meg. I Itacaré, nord i Brasil, naermere bestemt Bahia. Stedet har flere likhetstrekk med min evige kjaerlighet Puerto Viejo:
varme dager, vakre strender, perfect surf, sugeroer i kokosnoetter, nydelige rastamenn, reggaemjuusik, ganja farmers, klar stjernehimmel, digg sjoemat, kids paa lasteplan, musikk i gatene og deilige karibiske vibrations. I de hele tatt de fleste faktorene jeg trenger for aa kalle det paradis. I motsetning til Puerto Viejo bor det visst ca 15 000 mennesker i hele Itacaré (2000 i PV, lol), men det merker man egentlig lite til da man moeter paa de samme folkene opp og ned brosteinsgatene i byen. Og saa snakker de jo portugisisk. Jeg ELSKER portugisisk. Lett glidd forbi fransk paa lista over spraak jeg maa laere meg. Av og til hoeres det litt ut som nederlansk, til tider litt som russisk, med innslag av litt fransk, tysk og japansk. Hot! Heldigvis gaar det ganske saa greit med konversasjonene med litt spansk i baklomma.

Vi har faatt oss nye bestevenner som driver med capoeira og bor i favelaen og er verdens skjoenneste. Saa da kjoeper vi med oss litt kosevann paa flaske, saa klatrer gutta opp i palmene og plukker kokosnoetter, saa blander vi kosevann med kokosvann og har det riktig saa hyggelig.

Jeg dro til Brasil i haap om aa bli sammen med




eller





Saa ikke mye til dem, nei. Men resultatet ble itte saa gaeli!