Hello whats your number

UPDATE!!


Til Nina!
(Og dere andre som kanskje tenker paa meg og kanskje til og med vil sende en bursdags/julegave eller bare et lite kort hvor det staar grattis/god jul)

Dette er adressen jeg har faatt beskjed om at vil funke:

Maja Marum Andersen
Correo Puerto Viejo - Talamanca
Limon - Talamanca - Cahuita
70403 Costa Rica

)

Somebody STOP ME!

Kankje noge for det, maa reise til Panama igjen.
Bocas del Toro, here we come!


Ps. 10 dager til bursdagen min.
:))))))

Scooterama

Torsdag kveld klarte jeg å overtale Mina til å endelig leie scootere! Så fredag formiddag møtte Mina, Morgan og meg opp på Dragon Scooter Rentals for to stk kjøretøy. Morgan har mistet lappen sin, så det ville da bli meg og Mina (...) som skulle kjøre med én bakpå. Aldri ledd mer enn av Minas første minutter på en scooter. Liivredd og med angsten lysende ut av øynene og beina til alle retningen putret hun bortover mens utleieguttene lo/grein. Men med positiv instilling og hjartet på rette staden fikk vi etterhvert full kontroll og frææste avgårde mot Manzanillo. Flaut at ikke vi har vært der før. Men jeg hadde helt glemt hvor gøy det er med fart og kjøretøy! Ekstra fantastisk i verdens fineste natur.
Framme i Manzanillo gjorde vi det alle gjør i Manzanillo - spiste på Maxi´s. Kjent for sabla god sjømat - og de zøte boyza som jobber der. Klar for avgang, med maten i magen og ordna avtaler om deitz senere på kvelden skal vi elegant ta farvel. Maxi´s ligger i andre etasje, og vi har scooterene midt på plassen nedenfor restauranten. Midt i en elegant vink og "serræ sæinåre beibi" holder Morgan litt for hardt på gassen og litt for lite på bremsa, og flyyr bortover med en hånd halvveis på rattet og tryner elegant i sanda, med hele Manzanillo som publikum. LOL. Det var gøy.

The Sweet Escape

Det begynner aa bli litt siden naa, men turen til Bocas del Toro var en ruletur! Hvis alt gaar etter planen, reiser vi tilbake en tur paa onsdag.

Kosebilder av crazypeople

Mariposa traicionera

Jeg er ute paa vift i San Jose! Mest paa grunn av disse mend:




Akkurat min type - avkutta tskjorter og rode skinnbukser..

Our house, in the middle of our street

Velkommen til vaar ringe bolig! Veldig annerledes enn vaart forrige hjem, som var i jungelen med aper og kolibrier og geckos overalt. Naa bor vi i sentrum, og det er utrolig deilig. Ikke lenger stress med aa planlegge kveldene, bruke penger paa taxi og aa alltid maatte dra hjem sammen. Hurra for vaart nye hjem!
Well, what do you think?

On the Move

Jæ har flytta!
Til en splitter ny, fantastisk leilighet MIDT I SENTRUM. Hvis jeg ikke var i paradis fra før av, er jeg det hvertfall nå!
Men et problem: ingen internett. Så det er jo gøy da.
Og idag klarte ikke blogger å laste opp bilder.
Vi snakkis.
Livet er godt.

You better not kill the groove

Har du noen gang vært på et utested med god stemning, kjekke boys og crazy dancemooves, og strømmen plutselig går?
Det er så gøy:
0.

Welcome to the Caribbean

Betty Spaghetti

Det er mange folk som har blitt glad i oss her i Puerto Viejo. Det er også noen som ikke er så glad i oss. Men for et par uker siden traff vi en oppegående fyr fra San José som var veldig klar for å henge med oss. Han måtte dra hjem til San José dagen etter, men når han returnerte til Puerto Viejo om en uke, da måtte vi lage mat sammen. Greit det, sa vi. Uka gikk, men ingen Marcos. Vi grein såklart hver dag. Men så når alt var på det mørkeste, så vi lyset i tunnelen:

Hi girls, how are you? i hope you are fine. so sorry y could not get in touch with you before, because my precious dog was sick and has past away couple days ago and y could not get to Puerto Viejo to make the spaguetti sauce, but now y am here, please call me at Cabinas Yuca at phone 750-0285 for my email is not working good that's why y am using my friends one now. keep good and hoping to see you soon.
sincerely,
Marco

Så nå blir det spaghettisaus på oss. Snakk om flaks!

El pecado da sabor

Jeg har nå returnert fra Panamá-Paradise aka Bocas del Toro. Det har pøsregnet stort sett tre dager i strekk
men
OMG for noen dager!



Onsdag kveld:
- Maja: "Imorra drar vi til Panamá, Mina."
- Mina: "Okay José."

Og sånn var det med den saken.

Klokka slo ni da vi flesket oss opp av senga torsdag og fant fram sekkene våre som har plass til ca: 0 plagg. (Ikke backpackersekkene altså, åneidu, de er godt begravd på stranda et sted, men sekkene for kjappe og uplanlagte escapes som nettopp denne. Lang parentes, gitt.)

Prioteringen ble denne:
1. Bikinier
2. Truser
3. Litt klær egnet for getting down on the dancefloor

Prioriteringen BURDE ha vært denne
1. Varme gensere
2. Bukse
3. Paraply
4. Et stort utvalg klær eget for getting down on the dancefloor
viste det seg i ettertid.

Å komme seg til Bocas fra Puerto Viejo er en vits av en reise. Sjeldent har det vært lettere å krysse landegrenser. Color Line, forgetaboutit! Og alt i alt ender billettene på 60-70 kroner. Med sekken på ryggen og tommelen opp haiket vi inn til busstoppet i byen, og hoppet på første buss til Sixaola. Bussen stopper ved grensa, og en rusten, slitt bro er alt som står mellom deg og himmærn. Når du tilslutt klarer å la være å tenke på at denne broa ble bygget for 6000 år siden og at disse menneskene tydeligvis ikke vet ordet renovasjon innebærer, og holder øynene unna den gedigne elva full av alligatorer og snacks som venter på deg skulle du bomme på planken med en centimeter, er det en svært så behagelig overgang. Menn(esker) overalt som skal bære bager, finne deg taxi, vise hvor du skal stille deg i kø for å få stemplet passet. Vi får oss selvfølgelig to høggelege, mørke menn med på laget. Jeg klarer å nevne at Mina har bursdag til tirsdag, og vips - tirsdag skal det bli besøk fra Panamá med deilig Panama-øl og kake og noko attåt. Og ingenting i veien med selvtilliten der nei:
"Mirame, jeg vil ikke få noen problemer når jeg kommer på besøk altså. Gutter som blir sjalu og sånn.." kommer det fra sikkert 40år gamle, småtjukke og ikke attraktive "Carlos" på en snasen egotrip. "Det går nok greit, skal du se. Jeg har ti kjærester, men vi kan jo alle være venner", sier jeg.





Vi blir plassert i en minibuss for åtte sammen med en familie fra San José på åtte. "Cerveza?" sier mor i huset og fisker opp en iskald imperial fra kjølebagen (LOL). Sier ikke neitakk til det!



Bussen setter oss av ved en brygge hvor en båot skal komme og ta oss med ut til The (Canary) Islands.


Den lille halvtimen i båt var virkelig en opplevelse. Jeg ble bare sittende og tenke at jeg ikke kunne forstå at verden kan være så VAKKER. Følte jeg var med i Gilligans Island/Robinsonekspedisjonen/Temptation Island/Fantasy Island/Lost/alle tvprogrammer som blir spilt inn på sykt fine steder. Hus på vannet, jungelbarn á la Mowgli ute og ror i kano, og frodig, fantastisk grønn natur på hver tørre kvadratmeter.





Da Mina og meg ankom Puerto Viejo, tok det to dager og Mina hadde truffet og blitt igjenkjent av alle bekjentskapene hun fikk fra sist hun var i byen. Gøy/kjedelig. Mina er litt av en rundreiser, og var i Bocas i januar. Forståelig nok var Mina veldig spent på om det kom til å bli like eins i Bocas. Har panamenos like god hukommelse som ticos? Her starter historien vår.
(PS. Jeg innser nå BTW at dette blir verdens lengste blogginnlegg. Håper dere enda henger på.)


Día 1 - Jueves/Torsdag
Vi får oss rom på Mondu Taitú. Backpackersted deluxe. Mina er irritert over for mange gringoser. Vi henger i baren på hostellet og der er jommen meg Morgan fra Canada - bekjent som også bor i Puerto Viejo (som ikke liker Maja og Mina). Maja ser sitt snitt til å bruke sin fantastiske vidd og sjarme, og vips! M&M&M er bestevenner. Vi får ufattelig verdifull kunnskap fra denne kvinnen, som vet alt om alle guttene i PV. Sabla greit.

-Mina: "Maja. Jeg får ikke puste. Det sitter en person i baren. Det er ham."
-Maja: "Ja. Jeg har sett bildene. Det er ham."
-Mina: "Jeg dør.
-Maja: "Jeg spyr."
I baren sitter Manuel, som Mina IKKE er klar for å hilse på. Vi kapitulerer, og rømmer til neste utested. Det er latterlig kaldt ute (kanskje 20 grader). Neste stopp er El Barco Hundido - eller the Sunken Ship om du vil, og ja, ser ut som et sunkent skip. Mina faller ned en trapp. Maja faller også, dog mer elegant. *Randomblackguy* er her også, og KLIKKER på undertegnede. Mannen er kjekk, men har verdens lyseste stemme. Mao helt uaktuell. Åja, og så er han gal. Sensurert versjon:
-"I SAW YOU WITH THE BARTENDER AT TAITU! WHY?! WHY?!" *Høyt i både pitch og desibel*
-"I KNOW WHAT YOU DID WITH HIM!!!WHYYYY?! WHYYY?!"
Han har tydeligvis sett meg snakke ti minutter med bartenderen på forrige utested. La meg påpeke at jeg kjenner verken bartenderen eller crazyfreakout-guy. Jeg er rolig og behersket.
-"YOU ARE A BITCH! YOU KNOW I LIKE YOU!!! I KNOW WHAT YOU DID! WHYYY?!"
Jeg blir sint. Jeg viser ham fingeren (svært lite populært i Karibien). Han tar seg til skrittet og forlater utestedet. Eg er fri.
Klokken blir mye, vi drar hjem. Finner kakerester på felleskjøkkenet. Eter. Får kjeft for å bråke...

..Tar kvelden.

Día 2 - Viernes/Fredag
Sjekker ut av Gringo-land. Maja er i form. Mina er

ikke helt.
Vi spiser frokost og snakker med Eric og Raul som guider oss til et nytt sted og bo. Eget rom, privat bad og TEVE for $15. På deling. Altså NOK40,- på hver. Ler meg ihjel. Drar til det sunkne skip. Maja innser at den karibiske ånd er i henne nå - å klare å winde og grinde til Jitterbug er virkelig en kunst. Dette i lag med en veldig pen, mørk mann som er alt for flink til å danse. Elsker livet. Vi får et nytt bekjentskap: Ricky Suave. Byens gangster. Med en hund som påheng. Hvorfor? "Den holder meg unna trøbbel. Forrige uke var jeg i fengsel i 20 minutter. Jeg kjøpte mat, og så sa selgeren at jeg ikke hadde betalt. Jeg hadde det. Jeg ble sint og kastet en burger på ham. Fengsel. 20 minutter."

Día 3 - Sábado/Lørdag
Regn, regn, øsende regn, pøsende regn. Men alt er well. Iverdsetter dobbeltrommet med tv, og tar oss den tida vi trenger.



Det er kaldt, så vi drar til surfesjappa for å kjøpe varmt tøy. Maja kjøper verdens minste shortser. Morgan kjøper bikini. Går til innkjøp av rom og cola på boks, og ser på kjekke menn spille basketball på ESPN. God start på kvelden.





Drar til Mundo Taitú. Crazyfreakout-guy er der. Crazyfreakout-guy stikker. Morgan får verdens sykeste drink av Allan, som skal konkurrere i Panama City om å bli landets beste bartender. Den har syv lag med ulike farger og brenner på toppen. Morgan hiver nedpå. Lett. På Iguanas møter vi tre gringos fra California. Maja syns de er helt ok (spesielt han ene), Mina lar det gå for denne gang. Gringosene følger etter jentene til Det Sunkne Skip. Gringosene vil dra på Aqua Lounge - hot utested ved vannkanten på en annen øy. Jentene vil ikke. Våre veier skilles. Vi er fri. Går hjem for å sove. Ricky Suave og Scuba-Diver banker på døra. Vi går for å kjøpe mat fra en campingvogn som er mistenkelig lik Potetbaker´n i Norge. Spiser kald burger og får oss nye bestevenner. Tilbake på hotellet ligger Scuba-Diver og sover på en benk utenfor rommet vårt. Maja legger seg. Mina gjør ikke.

Día 4 - Domingo/Søndag
Vi skal dra hjem, og det er selvfølgelig fint vær. Morgan drar til San José for å gå ut på et sted som heter Ebony (...). Vi treffer Ricky Suave som vil ta oss med på stranda i lag med litt god mat og drikke og noko attåt. Det kan vi jo dessverre ikke. Vi spiser frokost på mitt yndlingssted i verden - Lidias Café. Umulig å se, men når du får lusket deg inn mellom husveggene, dukker det opp verdens koseligste café, sentralt plassert: på vannet. Helt ok utsikt. Syka god mat.





Buss og båt og bing bang bom, og vi er hjemme igjen. ALT ER SÅ SABLA GREIT!:):):):):):)



(Ps. Morgan hadde med seg kamera på byen. Flere bilder kjæme.)

Panama-paradise, baby!

Its a plan, Stan!
Limón har utspilt sin rolle som fluktmål, så nå tar vi steget videre og rømmer til Panama! Imorra faktisk. Bocas del Toro er et øyområde/en provins/et fint sted som det vil ta oss max tre timer å komme oss til. Tror jeg. Buss til grensa og båt til paradis.



Mina har bursdag neste tirsdag, så dette blir en slags celebration-trip. I tillegg til at det vil gi oss tre nye måneder i Costa Rica i passet vårt. Og så er jeg litt klar for å se noe annet. Som sagt har vi ingen plan i ermet, men jeg anslår oppholdets varighet til omlag fem dager.







Ser dæ sæinåre, skal bare til Panamá en tur og hænge. Later!

Murder she wrote

Søndag og tirsdag er det Ladies Night på Baba Jaga. Det er vel strengt tatt alltid ladies night der, for utestedet har bare oppe søndager og tirsdager. Vi så ingen grunn til å ikke forbli trofaste til vårt mønster, og slentret til byen for å slenge litt på flettan, som samtlige tirsdager tidligere.
På Sunset Sports Bar - The sunny place for the shady people, ble vi møtt med beskjeden om at vi hadde gått uten å betale for øla vår dagen før. Ikke liiiiiite flaut! Neida. Alt var velstand, for vi er jo stamkunder og nølte ikke med å slenge grunkene på bordet.

Sunset by day.


Jeg bommet på dette slaget. Jeg ser nå hvorfor.


Når klokka tikket mot tolvtallet ruslet vi mot Baba Jaga, hvor det var livatt som vanlig. Fikk dansa fra oss, og ikke minst prata fra oss. Masse maste modne menn som (som alltid) skulle påpeke hvor annerledes de er fra alle de andre slitte mennene i denne byen. Så traff vi Carter, som er verdens største weirdoo, og han var weird som vanlig. Jeg dansa med fetteren hans.


Så ble det onsdag, og vi sov lenge. Kom oss til byen og spiste kake for første gang på hvertfall to måneder. Den smakte kokos som alt annet søtt her. Midt i en heftig runde Skip-bo kom Boiboi som vi kjøper brød av hver onsdag. Hun satte seg ned med oss og vi pratet leenge om Jamaica, hvor hun er fra. Plutselig ut i fra det blå:

- "Visste dere at de fant et lik igår?"
Nei, sier du det, det visste vi ikke.
- "Joda, der i gata vår."

Boiboi bor en sving unna oss, og vi sykler forbi huset hennes hver dag. Noen meter unna huset hennes, og noen hundre meter unna vårt, har de begynt å arbeide på et nytt hus. Midt i graving og styr hadde noen plutselig støtt på et eller annet med spaden. Og jo, så sannelig, der lå det en luring av et lik innpakket i plast. Det tar meg seriøst to minutter å gå til Åstedet. Creeepy. Klassisk Puerto Viejo-style. Kanskje det er han derre som våkna med kule i skallen ?

Its just a yellow Limon-tree

Svett og god, innpakket i myggnetting, våkner jeg med én tanke i mitt hode: I dag ORKER jeg ikke Puerto Viejo. Så jeg henvender meg til min kompanjong og spør om vi ikke skal til ta turen til Limón idag, være ville og kreisie og trosse ukeplanen vår, som sort på hvitt sier at mandag, da skal Mina og Maja til Manzanillo. Og Mina liker jo å trosse ting og være litt sta og rebelsk og sånn, og lar seg lett overtale.
Vi kaster oss på lasteplanet til en tilfeldig passerende bil som kjører oss inn til sentrum, og setter oss for å vente på bussen i downtown Puerto Viejo.

Fine busstopp har de her. Det skal de ha. Minner veldig om tider da jeg pleide å stå og vente på M2 utenfor Vågsbygd Videregående i 30 minusgrader på kjekke desemberdager..




Etter halvannen time i verdens trangeste og svetteste busseter, satte jeg mine føtter for første gang på limonsk (?) grunn. Puerto Limón. Byen hvor guttunger på tolv truer deg med skytevåpen, jentene raner deg med kniv inne på doen og du må gå med alle pengene dine i bh´en. Joda, vi har hørt mange godord om Limón. Ingen fra Puerto Viejo har særlig til overs for den litt større nabobyen Puerto Limón.


Vis større kart

Med penga mellom puppa og alle forhåndsregler tatt, satt vi kurs mot de skitne gatene med godt mot.
"Gringoer, reis tilbake der dere kommer fra." sier en livsglad og herlig gammel mann til oss. Jeg skriker noe på norsk, og "No somos gringas!" (vi er ikke: fra USA/mongo/white girls) og lar meg ikke knekke av dette. Etter å ha rundet et kvartal og to, innså vi at det faktisk ikke var et eneste hvitt menneske i denne byen. Puerto Viejo blir jo Andøya i forhold. Ypperlig selskap, mener Mina og meg. Synd ikke alle mener det samme om oss. Dog jeg fikk et tilbud om å bli mor til en 15årings barn, som var veldig så på an. Jammen det er klart jeg kan det, svarte jeg.
Men målet med denne dagsturen var ikke å finne seg 15årige rastaboys klare for reprodusering - vi trengte sårt en liten oppdatering av klesskapet. Vel uvitne om hva som ventet oss. Limóns butikker har et klesutvalg som skriker "Hei, jeg er fra *etharrysted* og tror at jeg blir verdens hotteste hvis jeg bare går med minst mulig tøy". Akkurat det jeg er på evig jakt etter!
Kleskodene i Karibien er enkle. Guttene går med:
- surfeshorts på den nedre halvdelen av fua til alle døgnets tider
- noe med Bob Marley/rastafarger/bilder av rastamen på
- verdens største gangster-tøy
Jentene går med:
- så små klesplagg som mulig.

Vi kommer forbi en YO-butikk som spiller YO-musikk for fullt. Her må vi jo såklart inn. "Hei, vi vil ha en basketdrakt." Kjekke, mørke mannen begynner å finne fram to små deler á la Bring it on/Let´s go Lakers. Vi rister på hodet og Mina peker på en av draktene i herreavdelingen.
"Denne er XXL" sier han.
"For liten", sier Mina.
Han skjønner ikke bæret. "Jeg skal bruke den som kjoole" sier Mina. Han skjønner enda ikke helt. Men etter en stund og litt prøving skjønner han alt og ler og elsker oss og syns vi er de kuleste jentene han noensinne har møtt.
Prøverommene(/kottet/toalettet) er alltid interessante.





Klokken slo fem og vi satt oss på bussen hjem. Jeg kom ved siden av en gammel mann som sa at jeg godt kunne sove på skuldra hans hvis jeg ville. Jo takk som byr, sa jeg. Billettkontrolløren* var den samme som alltid, og jeg har jo skjønt at han elsker meg. Så når jeg fikk tilbake billetten, hadde han denne gang ikke bare satt en strek som han pleier, men gjort seg veldig så flid:


Ikke dårlig. Han heter Francisco og har old school high-hair:

I LIKE it.

*de sjekker billettene så sykt mye her nede. Fire ganger hver vei! Oslo sporveier gå hjem og vogg.

Vi kom oss vel hjem. Ingen ran, voldtekter eller penger mistet. Tvert imot du! En basket-tee rikere, kompass-nøkkelring (som jeg fikk i gave da jeg kjøpte en cap?!) et par fine surfeshortser og et par alt for små topper.



Imorra kan jeg ikke rømme til Limón. Får vel gå på stranda, bade i 30graders azurblått hav og titte på Bob Marley-lookalikes.
Det er et hardt liv, dere.

Hot town, summer in the city

Når Mina jobber med studiene sine på nettet, får hun innledningsvis til hver leksjon et visdomsord.

Før var vi naive og trodde på løgnene,
nå smiler vi av livet med tårer i øynene.

Og intet kunne passet bedre. To måneder har gått, og livet (les: guttene) slutter aldri å overraske. Når man tror det er blitt så drøyt som overhode mulig, kommer det lurende en heftig overraskelse eller to når du minst venter det. Ikke noe problem! sier vi. Vi har skjønt alt nå. Vi bare smiler av livet med tårer i øynene, for vi bor i Karibien, og er verdens lykkeligste mennesker. Det er bare litt synd at jeg aldri kan gifte meg med en fra Puerto Viejo med mørk, fin hud og laange dreads. Tipper mamma og pappa blir glad for å høre det! ( Jeg må bare finne ham et annet sted. Buenos Aires?)

Et av våre nye bekjentskaper heter Anthony, men går under navnet Bompi. Hvorfor husker jeg ikke. Anthony freser rundt i Puerto Viejo på scooter med sønnen sin på slep, og vi har sett ham ca hveer dag. En dag utenfor stamstedet vårt sitter Anthony der og sier til meg: " Venga! (Kom.) I want to talk to you." Og så snakka vi da. I kanskje én sleden time. Eller rettere sagt: han snakka. Om seg selv. Her har du noen kjekke utsnitt fra vårt samvær:

Anthony: Kan jeg sette meg ned med dere?
M&M: Jammen, det er klart du kan det.
*Foreløpig inntrykk: Kjekk mann. Fint smil. Fine dreads.*
Anthony: Jeg driver og bygger meg hus på Playa Negra, jeg. Med boblebad. Fliser på badet skal jeg ha også, skjønner dere.
M&M: Sier du det ja? Hørtes jo sabla greit ut.
Anthony: Å jadda, jeg lever det gode livet, jeg. Man kan velge sitt eget liv. Alle har sjansen til det. Jobbe litt i utlandet og komme tilbake til Puerto Viejo og leve som en konge. Det er mange her som ikke liker meg for det. Fordi jeg lever som en konge, altså. Og fordi jeg iblant tar av meg t-skjorta når vi er ute og drikker øl. Guttene blir så sure vettu, jeg tar jo damene dems, men de kan jo ikke gjøre noe. Jeg er en veldig, veldig sterk mann. Og iblant liker jeg det litt røft.
*Vet ikke hvordan vi skal forholde oss til dette*
Maja: Har du tv? ( Ja, jeg savner tv av og til.)
Anthony: Ja, kabeltv. Etter jeg har spist liker jeg å se på tv. Eller sove. Når jeg ser på fotball må damene holde seg unna. Kos og klemming - slutt å mase sier nå jeg.
M&M: Ja. Helt enig... Sønnen din er veldig søt da. Hva heter han?
Anthony: Anthony. Jentene pleier å like ham. Drar masse damer når jeg har han med på scooteren min. Her om dagen var vi på stranda, og da sa han til meg: Sjekk der a pappa. Hu dama var fin. Han er tre år gammel nå.
M&M: Ja, de skal tidlig krøkes.
Anthony: Ja, de skal jo det da. Jeg har tre unger til, jeg.
Maja: Sier du det du. Med samme dame? (Ingen vits i å gå rundt grøten, jeg vet jo hva svaret er.)
Anthony: Neida du. Fire barn med fire damer. En i Israel, en i USA og en i nabobyen. Ja, også han her da. Anthony 2, hehehe.
M&M: HEHE.
Videre gåes det dypere inn på litt mer personlige temaer. Og mannen er ikke redd for å være åpen. Etter blablabla og blablabla, vet vi mer enn nok om kjære Anthony. Mye gode fakta.
Anthony: Ingen av barna mina var planlagt, da. Det kan hende jeg var litt for røff. Sa jeg at jeg er litt røff?
Maja: Du nevnte det ja.
Anthony: Ja, du kan vel se det på meg. Jeg har jo noen enorme muskler. Hver dag hjemme tar jeg 600 av denne øvelsen:
*viser en mageøvelse.*
M&M: Sier du det, gitt. Ikke dårlig. Skal du ut og sjekke damer ikveld da?
Anthony: De kommer stort sett til meg. Damene blir helt ville. På college hadde jeg 50 kjærester. Jeg var eneste svarte mannen på skolen i San Jose. Iblant måtte jeg gjemme meg for alle damene. Men i dag, jeg skal nok ut i dag. Danse litt.. Kanskje litt mer enn å danse. Jeg føler for det i dag. Føler meg hot i dag.
Maja: Så heldig du er da.
Anthony: Ja, jøss, så vi får nå se da, hvem som blir den heldige jenta.. *BLUNKBLUNK*
M&M: *Tomme for ord*

Og dette er verken tull eller overdrivelse. Dette er den harde virkeligheten som møter oss her i Puerto Viejo.



Vi har nå vært ute fire ganger etter denne hendelsen, og hver gang har vi sett Bompi med en ny kvinne. OH, THOSE LUCKY LADIES!!! Men han er vår nye kompis, og han er gøy.


Idag gikk vi på The Beach Hut for repareringsmat etter gårsdagens kveld på Johnnys. Pannekaker og fruktsalat. Ruule-godt.




Reparerte og fine syklet vi til Cocles og slang oss på stranda. Der traff vi Danny som hadde surfet i noen timer. Det resulterte i verdens sykeste og merkeligste samtale. Også med Danny da, som jeg tenkte var så søt og snill og kosen og litt sånn sjenert. Så feil kan man ta. Men han er søt og brun. Nevnte jeg fine dreads? Mina sier NEI. Maja sier JO. For Tuani (Danny) har tv og eget hjem og skal lage rondon til oss. Kan´ke si nei til det, gitt.



For litt mindre sensurerte versjoner av samtalen med både Anthony og Danny, kan du sikkert ta en titt på Minas blogg. Ingen hemninger i den gården, nei! Hehe. Pura vida.
minaklina.blogspot.com