The city that takes care of business

I en perfekt verden finnes det ingen slemme mennesker, dårlig vær eller haier. Ved første øyekast er Puerto Viejo nettopp dette: perfeecto. Et paradis. Egentlig ved andre og tredje og tusende øyekast også. Men Puerto Viejo er sletts ikke så uskyldig som det gir inntrykk av å være. Etter snart syv uker ved den karibiske vannkanten, har jeg møtt både slemme mennesker og dårlig vær opptil flere ganger. Ingen hai enda.:)))) Puerto Viejo er en liten by, og ingenting går de lokale hus forbi. Om jeg ikke har sagt det før, så sæie æ det nå: Alle ser alt, alle vet alt. ALT. Jeg klikket av det i en periode. Men så sa jeg til megselv at C´est la vie! Jeg vet hva jeg gjør. Jeg bor her for å bli kjent med lokale folk og den lokale levemåten, og det er jammen meg sånn det fungerer her. Så nå har jeg ikke noe problem med at fremmede menn sier "Hola Maja de la Playa", "Øy, det er du som er sammen med xxx" og "Hei, det er du som bor på Chimuri, er fra Norge og som reiser til Buenos Aires den 4.januar 2008." Alt er så saabla greit.
Nå glei jeg litt bort fra hovedpoenget her.
Hvis det er noen som lager kvalm i denne byen, får alle det med seg. Her lever man tett på hverandre, skal jeg si deg. Du har driti deg ut en lørdagskveld på dansegulvet og tenker "omgomg plzplz håper ikke jeg treffer ham igjen! jæ ær så flauuuuu!" Du treffer ham igjen. Dagen derpå. Og dagen etter det. Og dagen etter deeet. Her slipper man ikke unna noe eller noen. :))
Nå glei jeg litt bort fra hovedpoenget igjen.
Hovedpoenget ER:
På små tettsteder som dette, er det ikke alltid loven som står høyest.. Er det problemer, finner man en løsning på det.

1. For et par år tilbake var det én fyr som drev og lagde kvalme i downtown Puerto Viejo. Han økte voldsstatistikken noe vold(!)somt (hehehe), krangla og herja og gav masse damer juling. Når selv de lokale ikke kunne føle seg trygge lengre, var det plutselig nok. En varm, karibisk morgen ble han funnet død i gata med en kule i skallen.

2. Ikke langt fra her vi bor, eide en mann engang en butikk. I butikken solgte han diverse varer. Bedriften funket på denne måten: Mannen hadde et knippe menn i ermet, la oss si 10 - 12 stykk, hvis oppgave var å bryte seg inn i folks hjem, og stjele uskyldige menneskers eiendeler. De ble så levert til mannens butikk, hvor mannen, gavmild som han var, solgte varene sine til mennesker som hadde blitt frastjålet for eksempel en radio, og som nå trengte en ny en. "Nei, nå var du vel heldig! Vi har faktisk én radio på lager akkurat nå. Du sier den ligner veldig på din gamle? Snakk om sammentreff." Mannen som eide butikken leide lokalet av en annen mann. Vi kaller mannen som leide butikken (ikke bra mann) for Carlos og mannen som eide butikken (handlekraftig mann) for Juan. Når man skriver under en leiekontrakt her i byen, er det visst sånn at man da får 3 år som minimums leietid, om ikke noe annet er avtalt. Ingenting annet var avtalt mellom Carlos og Juan, og Carlos hadde 2 år igjen av leiekontrakten sin. Juan visste, som alle i byen, hva Carlos drev på med i butikken sin, og dette likte han dårlig. Han kunne ikke kaste Carlos ut, han hadde jo leiekontrakt, so what to do? En dag tok Carlos med seg to kanner bensin og fire politimenn til butikken til Carlos, opprinnelig Juans egen eiendom. Med bensin og lighter brente han hele butikken til bakken, imens politiet så fint omdirigerte trafikken.

3. Barry og Nanci som vi jobber for, kom en dag hjem til et ranet hus. Ikke noe å gjøre med dette, men det var jo leit. Noen dager etter kommer noen halvveis bekjente på døra til Mr. og Mrs. Stevens og sier de vet hvem som begikk dette innbruddet. Og om Barry og Nanci bare gav en godkjennelse, kunne de godt drepe de for dem. Det er jo klart det.

Herlige hendelser # 1

Sola skinner og jentene er vandrende langs stranda på vei inn til byen.
Mot oss kommer en hvit, middelaldrene mann.
"Hola!" sier mannen og uttaler det Håola, med tjukk L.
Uten tvil en gringo.

- Gringo med uforskammelig mye kroppshår: "Do you know what time it is?"
- To søte og uskyldige jenter som skal til byen og spille biljard: "No.."
- Gringo som kommer ubehagelig nærme: "Hey, do you guys know if its allowed to walk around naked on this beach?"
*Maja lurer på hvordan tema 1 (klokkeslett) og tema 2 (nakenhet) kan komme så fort etter hverandre, da de ikke har noen form for sammenheng*
- Maja: "Yeah, well, none of the natives do it, and I read that its really not very common, so.. yeah.. Idontknow."
*Mina har brekninger*
- Gringo som faktisk begynner å bli litt creepy: "Well, would you guys mind if I did?"

Videre skjedde en av følgende:
a) Mina klarer ikke holde seg, spyr på den gule badeshortsen hans. (Som han jo uansett egentlig ikke bruker.)
b) Vi svarer "Not at all, lets all walk around naked!"
c) Maja sier: "If you do, I´ll kill you."
d) Mina er i sjokk og mumler: "Hard to say", Maja hvisker "Weirdo" og forlater denne EKLE mannen.
e) Vi hiver oss på et par villhester som tilfeldigvis henger rundt på stranda, og rømmer fortere enn svint.

Hvorfor har jeg ikke bilde fra denne hendelsen? Jeg spør meg selv dette spørsmålet hver dag.

Hoy dia luna, dia pena

I kveld er det fullmåne. Igjen. Me veid alle å det betyr! Full feiring. La luna llena hjalp oss ut av en liten kinkig situasjon denne uken, så vi skylder henne det, syns jeg.
Igår var månen så godt som full, så Mina och jag satt stolene ut i hagen, (eller jungelen, om du vil) og så opp på himmelen og spiste litchi. Tidligere på kvelden var vi på middagsbesøk med Tasha og Joyce hos Barry og Nancy. Vi drakk vin, spiste god lasagne og spilte og sang festlige slagere til langt utpåkveld. Jeg nevnte at PS, dere vet at det er fullmåne imorra? Det visste de, observante som de er. Barry foreslo da at ved neste fullmåne, drar vi inn i jungelen til medisinmann Don Cándido og deltar på fullmåneseremoni. Dette gjorde Mina og meg vill i fletta. Det er akkurat det vi må! Og hvis månen er med oss, skal vi nok klare å ikke bli spist opp av tigere eller kannibaler. Gleder meg til neste fullmåne.

I dag startet vi på en artikkel som skal publiseres i Latin-Amerikagruppenes blad. Den handler om TLC og blir saaaabla bra. Og saaabla lite objektiv. C´est la vie! Jeg vasket tøy for hånd for tusende gang, og kjenner at noen snart på sende meg en vaskemaskin i posten. Por favor, padres!


Vi tok så ze bicycles to town, for vår daglige cappuccino caribeno. (Kan noen snart fortelle meg hvor jeg kan finne bølgen man tar over n på Mac?! Arild?!!!) Verdens fineste sykler. Eller, min er verdens fineste. Minas ramme gikk istykker etter ei uke (...) og ble byttet ut med en mandig ramme i oransje, sort og sølv. Vi er ikke lenger en hot match når vi sykler ved siden av hverandre. Kjiiipt.


Dro som sagt til stamstedet for vår daglige kaffe. (At verdens KJEKKESTE mørke mann jobber i kaffebrenneriet ved siden av, har selvfølgelig ingenting med saken å gjøre.) På plass utenfor den kristne restauranten The Mission, påpeker Greg ( forøvrig også en sabla kjekk, mørk mann) at det jammen meg vokser en ganja-plante under bordet vårt. Imorra skal jeg putte den i sykkelkurven, sykle den forsiktig hjem, og plante den i hagen.


Love is in the air...

Rastamaan, rastamaan

To lykkelege piker.


Aldri et vors uten: SKIP-BO. Kan du telle til tolv, kan du få være me.


Hehehe.


Jeg fikk gave av Flaco. Øredobber og smykke.......




Still in paradise..

The Eagle has landed

Spiritualiteten spirer i Puerto Viejo. Ikke se bort i fra at jeg ser ut som om jeg returnerer fra endt Woodstock-opphold når jeg dukker opp på Gardemoen i mai. Her om dagen traff Mina og meg en flott, ung mann, som hadde veldig lyst til å dele et par ting med oss. Og eg fortel: Han heter Francisco og er fra San Josè. For om lag en uke siden dro jeg med Mina og Carl (han stumme/døve/vakre) til Lotus Garden for å besøke Davis. Lotus Garden er byens eneste sushirestaurant, men vi holdt oss til drikkevarene. Jeg har enda ikke klart å kaste meg på sushi-bølgen. Men drinkene var i toppsjiktet, ikke noe å si på dem- vannmelon, hemmelige ingredienser, og ikke minst paraplyer. Davis var i fyr og flamme som vanlig, og stod med sugerøret plantet i blenderen. Herlig arbeidsmoral. Han introduserte oss for Francisco som også jobber på Lotus. (nei, ikke Lotus i Kristian4.gate, KrSand. I WISH.) Videre flommer det bare over av lovord og komplimenter. Og ikke sånn klassiske -" hei jeg vil ta deg på ryggen med meg hjem og så kan vi gifte oss", åneida du: "Du skinner", "Du har en fantastisk energi" og "Dere ser ut som sterke, flotte kvinner." Feministene i oss smeltet. Jeg fortalte hva jeg het, og Maja betød såklart noe. (Jeg minner om:
Maja i Egypt: "beauutiful naame, Maja means water."
Maja i New York: "beauutiful name, Maja means fall in love"
Maja i Boston: "Maja means web.")
Francisco begynte å snakke om en gammel filosofi fra India, og var tydelig svært kunnskapsrik rundt dette området. Kort fortalt - mennesket, epoker, karma, existens: epoken vi mennesker er i nå kalles Maja. (Og strengt tatt er vi jo på kjøret i denne Maja-epoken, men det skulle jo ikke JEG være lei meg for.)

Tirsdag møtte vi Francisco igjen på Johnnys. Han forteller oss at han er en ørn. Hva er vi?
Mina (på norsk så ikke Ørnen forstår): "JEG er jo ørn, Maja!"
Maja (på norsk så ikke Ørnen forstår): "Du kan jo ikke være ørn nå som han har sagt at han er ørn. Du må være noe annet."
Mina: "What do you think I am?"
Eagleboy: "I think you are a bear, because of your strength, Mina."
Mina lar dette lett passere.
Maja: "I am a tiburon. (Hai.) I have to be."
Eagleboy: "Ok. You are shark. And I´m the sky, Mina is the forest, and you are the sea."
Mina: "What?! I don´t want to be forest, I´m not forest, I am water!"
Eagleboy: "Ok. You can be 75% water and 25% forest. We can all share."

Under hele denne seansen stod han og holdt tett rundt oss begge (med hendene urovekkende nærme fua..?) og armen og beinet mitt som stod mot ham, ble brennvarmt. Jammen det er klart det, sa han, vi har en veldig bra energi mellom oss. Dette er en bra sirkel.
Så nå spør vi oss selv: har denne mannen gode intensjoner? Eller er han lik alle andre gutter her, og bruker bare energiene sine for å lure oss inn i en New Age-koma for så å låse oss inn inne i kjelleren sin? Vi får se.

Så nå har jeg lest masse om Chakra og karma og jeg vet ikke hva. Men det jeg VET er at vi har syv chakraer og jeg har tre som er underaktive. Disse må åpnes og komme i riktig balanse for å at kropp og sjel er i harmoni med hverandre - og universet. Mina har bare én underaktiv chakra, men det er fordi hun er indigo-barn. Så jeg må jobbe litt hardere enn henne.


Meditasjons-tskjorta på.

The sunny place for the shady people

"Mina, vi trenger cash." "Ikke noe problem, vi bare rir til banken."


Til venstre i bildet finner du Sunset Sportsbar - stamstedet hvor vi drikker øl, spiller biljard og foosball med gøtta. Her er klokka tre, og vi sitter og ser på arbeidskarene som bygger restaurant/bar over Sunset. ( Som resulterte i tilbud om gratis transport til the waterfalls inni jungæl´n. Alt går som planlagt.)


Idag reiste David tilbake til San José. Hvorfor? "Fordi mamma er lei seg." Han er så SNILL og nå har vi fått gratis bosted i San José for a lifetime.


Vår 83 år gamle venn, som tror SERIØST at han har sjangs på Mina. Søtt. Denne mannen kommer det mer om.

Do it yourself! Part I

Tiden er kommet for å presentere nordmannen for El Chilero. Det hele startet for min del allerede første arbeidsdag, på suppekjøkkenet til El Puente. På bordene stod det små skåler med en oransje gugge. "Nei, dette er nok ikke noe for meg" sa Maja til seg selv. Dagene gikk, og suppa var god, men noe manglet. En dag tok jeg mot til meg: tok skjeen i min hånd, tok affære. Jeg har aldri angret siden.
Så om du nå sitter der hjemme i kalde Norge og kanskje gråter en skvett over mitt fravær, bør du slenge forkleet på, smekke sammen noe Chilero, og tenke på at vi er på hver vår side av verden, begge spisende på Chilero.

Det uhorvelig spennende med Chileroen er at det ikke finnes noen regler! Nesten. Noen regler må vi jo ha, ellers hadde vi jo bare klatret omkring i trærne og kastet bananer på hverandre. Men hva du vil putte i din Chilero er opp til deg. Brokkoli, blomkål, potet, hent fram det du har fra hagen/kjøleskapet/Coop Mega.

Er du klar?
Man tager en tomat eller to. Kall dette gjerne hovedingrediensen, om du vil. Dog gulerøtter også er å foretrekke som ryggmargen i denne dishen hos mange. Min stemme lander hos mr.tomato.

Videre kutter man tomaten opp. Og så jukser mi littegrannee.. NEI! Det gjør vi IKKE, Ingrid Espelid-Hovig. Først i to, fire, åtte, og så har du det gående.

Tomaten har utspilt sin rolle når den er opphakket i fine, små biter og godt på plass i bollen. Men obs obs! Bruk for all del ikke opp din dyrebare tid på å hakke perfekte chilero-biter. Dette er en del av den herlige sjarmen Chileroen besitter. Følg ditt hjerte og dine smaksløker - bitene er små nok når du mener de er små nok.

Ingrediens nummer to på min liste er Guds gave til oss - jalapenos.

Sleng jalapenosen direkte fra boksen til bollen,

eller kutt opp i biter. Men obs obs! Fingre - jalapenos - øyne - smerte. Respekter jalapenosens styrke og sting.
Videre tager man en rødløk. Kan jeg bruke vanlig løk? Ja, det kan jeg. Men jeg velger å ikke. Du kan bruke vanlig løk om du vil.

Så smaakar vi det til.. Nei, det gjør vi IKKE, Ingrid Espelid-Hovig. Smake-til er sludder.
Av respekt for chileroens originale form, slenger jeg med litt gulerot. Sikkert lurt å vaske den først. Men å skrelle skal du få slippe.

Kronen på verket er den evig hemmelige ingrediensen - hvitløken. Til glede for deg, og til smerte for dine medmennesker/kyssevenner. Men er det verdt det? Du vet svaret er ja. Ikke vær redd, hiv i et fedd!
Vi avslutter med stil, og døper herligheten i et hav av eddik. Voilá.


Forhåpentligvis er du i besittelse av en ordentlig bolle med lokk til, og slipper å bruke en avkuttet vannflaske. Men nam!



Jeg skjønner dere har mange spørsmål.
Plommetomat? Cherrytomat?
Hele jalapenos? Halve? ER MERKET PÅ BOKSEN VIKTIG?
Og det evinnelige spørsmålet: hvor store biter?
Ja, jeg vet, jeg har vært der selv. Jeg er ingen mester. Jeg er kanskje nesten like dårlig som deg. Men jeg tok utfordringen, og det kan du og!
Lek, prøv og feil, ha det gøy med kniv og kutting (?), og du vil se at el chilero vil bli en fast følgesvenn. Frokost, middag, kvelds!

Og skulle du være tico, eller verdensmester i Chilero-making, og tenker "Latterlig. Hun kan jo ikke lage Chilero om det hadde stått om livet", så ikke skyld på meg! Jeg er jo nordmann, jeg har jo ikke peiling.

Ædde muuli?

Har du hørt sangen "iiiit´s a small world aaafter all, iiiit´s a small world aafter all, iiit´s a small world aafter all, it´s a small, small world."? Det var refrenget. Verset går sånn: "it´s a small, small world after all, all, all, it´s a small, small world after all, all, all". Det er den sangen de alltid spiller i Disneyworld, og som gir ungene epilepsianfall.
Anywhoo.
For en stund siden satt Mina og meg på Pan Pay og leste studier, aviser og drakk "kaffe". Jeg går inn for å kjøpe noe, da jeg hører: "Maja?" Ikke bare på norsk, du, men på hærli sørlandsdialekt. What is UP with the universe? (hvilken film er nå det fra?)
Det er jammen meg Christina Hovland fra Kristiansand, som jeg har gått på Vågsbygd med. Og storesøster til Peter. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine. Jeg velger å le. Christina reiser med svenske Sofia joorda rundt. Når de kommer hjem skal de lage fotobok. Den blir så bra! Gleder meg.
Nå befinner Christina og Sofia seg i Hawaii, men vi fikk lekt litt på Cocles og hengt med dem, høre historiene fra Cape Town og all over, og sammen vært litt oppgitt over guttene i Puerto Viejo.




Puerto Viejo saknar dere! Pura vida!

cause all I wanna do is BIIICYCLE

Bicycle races are coming our way
So forget all your duties oh yeah
Fat bottomed girls they'll be riding today
So look out for those beauties ojeea

Lørdag dro Mina og undertegnede på utflukt. Godt fornøyde med verdens fineste gullsykler, følte vi det endelig var på tide å vise dem fram for folket. Jeg tipper de overlever én uke før de blir stjålet. Samme dag som innkjøpet ble gjort fikk vi høre fra Panja/Løvekongen: "Chicas, you bought crap." Men IN YOUR FACE(book?), syklene funker fint!

Noen konkret plan om hvor turen skulle gå, hadde vi ikke. Men vi bestemte oss for å sykle mot Panama. I retning Panama møter man
Playa Negra - hei, her bor vi.
Downtooown Puerto Viejo
Cocles- verdens vakreste strand med en magisk øy
Salsa Brava - kjent surfepunkt. Men obsobsobs! Farlig.
Punta Uva
Manzanillo

Det kommer nok noe mer etter Manzanillo og før Panama, men det er foreløpig uvisst.
Vi endte opp i Punta Uva. Vi har blitt tipset om at det er her man bør dra for å snorkle eller se på apekattene. Vi hadde verken med dykkermaske eller kikkert. Etter en swett sykkeltur, tok vi oss et bad og kvilte litt på stranda, før vi gikk opp på en lokal restaurant. Med en gang man har kommet seg ut fra sentrum, blir alt (såklart) mye billigere. Verdens beste tallerken med scampi, platanos, cocopinto, ananas og godsaker. For NOK38,- LOL.
Vi beregnet turen hjem perfekt, og rakk å komme i hus før mørket kom (noe det gjør allerede klokka halv seks).
I sentrum var det stor trafikk, plutselig stikker en mann hodet ut fra bilen sin og sier til Mina: "Hola, Coyota."
Coyota betyr vel rundbrenner/player/noe i den duren. Jeg ler. Mina er stressa.










Da vi kom hjem, var vi ikke liite stolte over vår flotte utflukt. Vi følte oss freske og i god form, og på toppen av kaka var vi blitt lættis-brune. Svett sykling er oppskriften.

Fantasy Island

Jinglebells

Jula har kommet til San José! Feliz navidad, everybody! (hilsen familen Gundersen anno Flekkefjord 2005 forderesomforstårdenvitsen)

Etter noe som føltes som en lang uke i San José, men som igrunnen bare var 24 timer, returnerte vi til Puerto Viejo tirsdag kveld i god behold. Jeg føler det sier noe om mitt kjærlighetsforhold til denne byen, når jeg etter å ha vært borte i ett døgn, er så glad over å være tilbake at jeg gråter en skvett. Ut av bussen, og straka vegen til butikken for å feire vår hjemkomst med en Imperial eller to.
Men San José var bra det, altså. Utrolig bra faktisk. Vel uvitende om hva som ventet oss, satt vi oss på bussen til hovedstaden. Og det er ikke gøy å kjøre buss i dette landet. Med fire timer i bussetet foran meg, var jeg for første gang i mitt liv glad for at ikke jeg hadde verdens lengste Kate Moss-bein. Det er så latterlig trangt! Samtlige menn i Arendal-slekta mi hadde kapitulert.
Og asfalt har de vel egentlig ikke hørt om. Tusen hull i veien, og du føler du er på kameltur i Egypts land. Ei har bussjåføren hørt om clutch. Men vi kommer nå fram. Stiger ut av bussen og leter etter Juan Carlos som skal hente oss, og stå med et "Bienvenidos Maja y Mina"-skilt. Men dengang ei. Et sekunds frykt slår ned i mitt hode - det er kveld, det er mørkt, det er San José, og det er ikke få stygghistorier vi har hørt om byen..
Men så dukker Juan Carlos opp, gitt. Uten skilt vel og merke. Jeg er skuffet, dog beroliget.
Vi kjører i tre kvarter, og jeg tenker: hvor er det egentlig vi skal bo?
Resultatet er et hus/internat på et av områdene til Universidad de Costa Rica, hvor de 20 ungdommene som skal til Norge, bor. Vi blir plassert inne på et av jenterommene, men fire andre jenter fra Honduras, Nicaragua og Guatemala.
Vi leker, prater, og blir kjent med ungdommene, og vakrere barn skal du lete lenge etter. Rosalba, jobbende i Utviklingsfondet og ansvarlig, sier "Og så må dere for all del spørre jentene om det dere lurer på. Spørsmål om Norge, hva som helst." "Har du kjæreste?" etterfulgt av guttelatter kommer fra naborommet.






0630 neste morgen tvinger Mina og Maja seg opp av senga, for å bli møtt av en gjeng med ungdommer som jobber med presentasjonene sine, ser film om OD og er med andre ord i full gang med dagen. En minibuss henter oss, og vi kjører til frokoststedet. Herrlig, costaricansk pinto (ris og bønner), kaffe (1/3 kaffe, 1/3 melk, 1/3sukker) og frukt.
Klokka 0900 starter foredragene, og vi innfører ungdommene i hvordan det er å være ungdom i Norge.



Videre ser vi film om OD, og jeg kan ikke få sagt nok hvor viktig denne dagen er. I fjor tjente OD inn litt under 29 000 000 norske kroner. I løpet av de neste fem årene vil det utdanne omtrent 60 000 nepalske ungdommer. Mer om OD kommer. Sjekk ut www.od.no imens for å lese om årets prosjekt for Honduras, Nicaragua og Guatemala.


Her hjelper vi kidsa sette seg selv på Norgeskartet. De skal bo tre uker rundt om i landet fra Kirkenes til Grimstad. Hvis det er noen i Kristiansand som vil møte Luis i løpet av de neste tre ukene, kan de jo si ifra til meg:))




Alt i alt en spennende, informativ og utrolig givende tur. Disse ungdommene treffer deg i hjarterota.
My mind is expanding!

No way, (San) Jose!

Det er mandag, og det er dags for en liten tur til San José. Hva skal dere gjøre der, spør du? Jo, hyggelig du spør, sier jeg.
I år går Operasjon Dagsverks penger til Sentral-Amerika, med et spesielt hovedfokus på ungdommene fra landsbygda i Guatemala, Honduras og Nicaragua. I forbindelse med OD blir en gjeng med ungdommer fra disse områdene sendt til Norge, og trenger litt mental forberedelse før de går i møte med dette kalde, ukjente støkke land. Så Mina og meg reiser inn til San José og blir med på seminarene deres, og skal selv holde foredrag om hvordan det er å være norsk i Noreg. Nå er det jo slik at dette foredraget skal holdes på spansk, så mest antakelig blir det Mina som snakker, og jeg sitter i et hjørne og vifter med det norske flagget og smiler. Det er å representere Norge, det også!


Jeg må også påpeke at det er en trist dag for Costa Rica idag, som igår hadde valg, og stemte SÍ til TLC. TLC, eller CAFTA om du vil, er en frihandelsavtale mellom USA og de sentral-amerikanske landene. Det ble et tett løp som antakeligvis endte med 52% på JA-siden og de resterende 48% på nei. Jeg sier ANTAKELIGVIS fordi det såklart blir snakket om valgfusk og andre grumsete greier, som gjør at stemmene kanskje skal telles igjen - som kan ta opp til to uker. Men det er altså ganske synd dette her med TLC. Det i stor grad blitt en faktor som skaper skille og splittelse mellom Ja og nei-folk i landet. USA lager alltid kvalme! Om TLC vil gi flere eller færre ledige arbeidsplasser i landet, er et av de viktige spørsmålene. JA sier jasiden, NEI sier vi. Costa Rica, som baserer seg i stor grad på jordbruk og industri, kommer til å miste maange arbeidsplasser pga konkurranse fra USA. Arbeidet flyttes til USA, og hei her står ticosene igjen uten jobb eller penger. Nei? sier du. JO, sier helt klare eksempler fra Mexico, som ble medlemmer av CAFTA, og akkurat dette skjedde. Akkurat nå er det 28% arbeidsledighet i Mexico, og bare 6% her i landet. 40% fattigdom i Mexico, 18% her. Det triste er at mange hardtarbeidene bønder tror at storebror USA nå kommer og "redder" dem, investerer store grunker i landet og skaper flere arbeidsplasser for Costa Ricas neste generasjon. Mye av propagandaen kjører stilen "Du vil vel gi bedre arbeidsmuligheter for barna dine, og dine barns barn????" Her om dagen tok vi taxi med en tjekk, gammel gubbe, og vi spurte "Vas a votar?!" Han visste ikke helt om han skulle stemme. I så fall JA, trodde han. Nei?! sier vi. "Hvorfor? Har de vært slemme med dere? " Handelspolitikk og utenrikspolitikk, hva er det? Han lurte også på om Norge var med i TLC. Nei, det er vi ikke gitt. Nå er det sånn at Costa Ricas president; Oscar Arìas Sanchez, i stor grad har vist sin støtte til TLC. Forsiden på avisene har i det siste vært preget av "Arìas sier: Å si nei til TLC er et sosialt selvmord. Vi kan ikke takke nei til dette generøøse tilbudet fra de zyka znille og zøte nordamerikanerne". Blablabla. Det er dessverre ikke så rart at enkelte ikke vet bedre, og setter sin tillit til landets president. Han vil jo tross alt det beste for landeeet. Det gøye er jo å se tilbake på to eks-presidenter som var/er i fengsel, anklagd for å ha mottatt "gaver" fra multinasjonale selskaper, som gnir seg i hendene og venter på å få utnyttet privatiseringen av institusjonene i landet. Jeg blir matt.
Å bli medlem av TLC er et steg tilbake for det costaricanske samfunnet.
Merker jeg ikke kan bli politiker.

The living daylights

Tenkte jeg måtte vise noen bilder fra Puerto Viejos smekre strender og magiske jungel!





Vi har verdens fineste hage. Full av kolibrier og øgler og biller og flotte djur.
Disse vender nesa hjemover etter å ha lagd middag til oss. Vi blir ledd av pga kokkekunstene våre. Kanke skjønne det..

El Puente

Nok en dag på El Puente! Dagene her blir om mulig bare bedre og bedre! Noen bilder av verdens vakreste barn, Barry & Nancy chiilling, Mina som lager juice og DIVERSE.
Ellers er det hviledag idag, og oppladning til helga.












Ready Freddy.


Carmelitas tegning av nordmennene. Det vittige er at hun egentlig har skrevet "ojos de las gringas" (gringoenes øyne) på tegningen, men så strøket det ut. Kanskje hun kom på at vi vitterlig ikke er gringos, men kjekke europeere! Hehe.


Nancy og Barry. DETTE er amerikanske gringos!* Men kule gringos, da.


Mina makin´ juice!


* en liten apropos:
På Atlanterhavskysten i Costa Rica ligger det ei strand som heter Tamarindo. Den har i de siste årene blitt overlesset av kvalme turister, spesielt fra USA, og heter nå Tamagringo blant ticoene. Hehehehe.

Say cheeeze

The camera loovezz us. (?)

Feliz cumpleanjjåås!

Nok en bursdag!
Nina. Min beste venn. Nina er den jeg tror jeg har ledd mest med opp gjennom årene. I.d? David Lynch? Knut Amund? Bare bøger?
Det er mye man kan si. Jeg savner Nina masse her nede, og skulle igrunn ønske hun var med meg. Takk for gode tider, min kjære!
Gradulerår med dagen Nina 20 år! Hurra! Sender hjem en kake i posten?

Heppi bøøfdei!

To flotte boys har bursdag idag.

Min fabelaktige lillebror blir teeeenager idag!


Gratulerer, min kjære lillebror. Du er rulefet! Savner deg masse og er latterlig glad i deg.
"Det heter ikke sjøflly, det heter sjøøflyy."
Husk å høre på Tom Joones!


Gromgutt nummer to er Jesseboy Guddesen. Verdens flotteste. Gratulerer med dagen, min venn. Saknar deg.
Ka fæsa?!

A rainy night in Geo...PV!

Regntida i Costa Rica er ved veis ende, men noen byger på kveldstid kommer likevel nå og da. Sånn som idag.
Etter en gloheit dag på stranda, begynte plutselig regnet å pøse når mørket tok på. Og når det regner her, snakker vi Regn. Feite dråper plaskende på mitt hode. Mina og meg bestemte oss for å gå til butikken og kjøpe is. Så da gjorde vi det. Følelsen av å løpe rundt i singlet og shorts i øspøsende regn og tusen varmegrader er så latterlig deilig! Vel framme i den lokale sjappa tasser vi dryppende inn døra. Her jobber verdens kjekkeste rastafari, noe vi allerede visste etter gang 1 ( da vi kjøpte verdens største rom-flaske) og gang 2 (da vi akkurat hadde småpenger nok til en liten is hver) på butikken. Han smiler og er blid og fornøyd når vi kommer til kassa med våre øl og dunk med is.

- "Hvor er dere fra, jenter?"
- (i kor) "Norgeee, hihi."
- "Norge?! Wooow." (*elsker oss fordi vi ikke er fra USA*)
- "Ohyees."
- "Og dere snakker spansk?"
- Mina: "Si." Maja: "No."
- "Jeg har sett dere, og tenkt at dere så så sympatiske og greie ut, men det har liksom aldri passet å snakke med dere."
- (i kor) "Det passer flott nå! hihi."

Osv, osv, etc, etc, *alle blir sammen*.

Og vi tusler hjem med øl og is, sabla fornøyde med livet. Ganske blaude.