Norge, da var det oss to igjen, gitt

Tjollahopp tjollahej, det är sluten för mej.

Det har mer eller mindre gått en uke siden jeg satte mine føddår på Gardemoen, og havnet i sjokk da jeg ble møtt av tidenes buekorps og supporters i ankomst-hallen. Følte jeg kom rett inn på tribunen til en Norge - Tyrkia håndballkamp eller noe. Kubjeller og flagg og henda i været!












Det var rett og slett den beste velkomsten en kwinde kunne bedt om.
Da jeg stod og ventet ved bagasjebåndet før denne fotodokumenterte ankomsten vist ovenfor, tenkte jeg tre tanker:

1. Håper bagasjen min kommer.
2. Håper Nina gidder å komme, hun sa hun skulle hente.
3. Håper jeg slipper å betale slitte 80 norske kroner for flytoget da jeg verken har norske penger, eller penger i hvilken som helst valuta.

Så kommer jeg ut til DETTE. Fantastisk. I tillegg til sine blide andleter og herlege humør hadde de oppmøtte med melkesjokolade, og ikke minst tusen ulike salt lakris-produkter! Himmærn.
Hva får jeg videre vite? Jo, det er grillfest på gang i Casa de Finn Bernard. Så vi kjører til Finn og utover kvelden møter det opp menneske på menneske som jeg har så kjær, som jeg får koze og klemme på og jeg føler dette er en kosefest med uvanlig mye positive folk og good vibrations. Vi griller og danser på graset og prater om hva jeg har gått glipp av og hva de har gått glipp av og det er den beste kvelden i Oslo EVÅR. Ingen tvil om at livet i Oslo kan overleves takket være mine helt fantastiske venner.









Tusen takk til alle dere som var med på å gjøre hjemkomsten min til en så fantastisk dag. Hadde det ikke vært for dere hadde nok depresjonene vært igang allerede. :)


Men jeg må bare fortelle litt om de kvalme reisedøgnene min kompanjong Mina M og meg måtte gjennom på vei hjem til kulda. Vi kjører på punktvis:

- Griner ihjel som en liten sutredrid på flyplassen i San Jose, betaler taxes med sur mine, og prøver å forberede meg på å høre nordmenn rundt meg om noen få dager. Flyet letter, og det er offisielt at livet er over.

- Mellomlanding i Lima, Peru, så vi flyr dit. Ca 4 timer. Positivt innspill: TACA flyselskap har den beste flymaten. Ikke positivt: 6 timer på en flyplass med én restaurant med verdens leieste og dyreste mat. Brusa koster en million, en millon som må betales med peruvianske (?!) pesos, noe vi såklart ikke har. Elsker å dra kortet.
Minas discman virker såklart ikke, så vi dør litt, men utrolig nok kommer tiden for boarding og vi forlater Lima. ( Kan ikke si jeg er overbevist, Lima. Men Macchu Picchu er sikkert fint. )

- Buenos Aires. Kjenner at her har vi vært før ja. Sj-lyden tilbake i bruk på dobbel-L og Y vettu. Klokka er vel halv fem på morgenen, og vi kjøper oss en kaffe. Skal til leiligheten vi hadde, men føler vi ikke kan ringe på hos vaktmester Antonio såå tidlig, så vi venter til klokka er halv syv før vi bestiller en taxi.

- Taxien ender opp i Rincon 645, og vi ringer på hos Antonio, klar til å få nøkkelen og LEGGE OSS, noe som ikke har skjedd på et århundre.
Men nei, Antonio har jo såklart ikke nøkkelen! Så vi venter på at Far skal komme med nøkkelen. Ute. Nevnte jeg at det plutselig var vinter i Buenos Aires, og vi har klikklakker og tskjorter og er ca nakne?

- Kommer oss tilslutt inndørs og Far (husker ikke hva han heter) fyrer opp ovnen for oss og jeg griner litt av glede for å se en seng.
Videre følger to dager med a whole lot of nothing. (Nothing = frisør, negldame, shopping, vin)

- Og så skal vi HJEM. 12 timer direktefly til Madrid. Skal vel gå, tenker Marum og Mælum. Det er tilogmed skjerm på setet foran oss, og fjernkontroll og tusen filmer å velge mellom!! Først sitter fjernkontrollen min fast. Jeg bruker ca 3 timer på å få den løs. Jeg får den tilslutt løs. Seier. Og så.. Hvilke to seter i det store, stygge flyet tror du har et filmopplegg som ikke funker? 12 timer med tak-gloing. 12 timer. 12. timer. I tillegg var maten syka vond. "Croissant" med ost og "skinke".

- I Madrid henger vi. Alt for lenge. Sover i et hjørne på et gulv som er ganske kaldt og litt skittent. Vi ser en mann på kanskje 50 år som klikker på en tyggisautomat fordi den svelgte pengene hans og gav ham ingen kuletyggis. Det var ganske morsomt, og holdt meg gående de en million timene på Madrid flyplass.

- Litt mindre enn 4 timer til Norge. Jeg vet ikke om jeg skal grine av flyvertinnene som er så OSLO at det går ikke an. Og SAS-fly er ikke særlig fifne. Ingen tver og 20 kroner for kaffen.


Fasten your seatbelts, put your seat in an upright position, hjula ut, bremse-bremse, og så var vi i Norge da.
Så skjedde kongemottakelsen. Og det var faktisk ganske varmt.
Men nå er det kaldt.
Og regner.

Akk. For et år. :)

Dancehall is di riddim

Tirsdag er det adjoess og takk og farvel, men foer den tid blir det moro og galskap. Viktig aa avslutte med stil. Saa soendag morgen reiser vi heile gjengen, kwinner og kjaerester og full pakke til Jaco,



som ligger paa Pacificen vaettu,



og hvor det er konsert med Collie Buddz (nei, ikke dvel ved verdens lameste navn),



som er fra Jamaica, og som er en av Karibiens mest populaere artister for tida.

Da blir det passa passa og dans og moro til sola staar opp og flyet gaar!
Saa faar jeg heller faa bank for aa hoere paa dancehall naar jeg kommer hjem.

Livet etter doeden

Naa naermer deg seg dere-vet-hva, saa her om dagen satt jeg og mimret over Norge, og de positive sidene ved aa vende tilbake til Norden...

+ Min fine familie
+ Kozevennene
+ Varmt vann i dusjen
+ Salt lakris

+ Badekar
+ Faerre insekter og kryypdyyyr
+ Rugbroed
+ Brunost
+ Dyne
+ Fine skjerf og vesker
+ Frk.Larsen og Bare Jazz
+ TV..
+ Mac og iPod
+ Min fine sykkel
+ Morelltreet i hagen
+ Ladaen min
+ Harald Eia

+ Frisoer som kan slitt nordmannshaar
+ Faerre myggstikk

KIDZ

Bullet, bullet

Naa er det lenge siden jeg har prata om skuddveksling og narkotikasmugling og alt det goeye som skjer her i stroeket. Men igaar saa var det en svaert saa heftig stemning, saa foeler det maa nevnes igjen. Kort.

Vi staar og danser og hygger oss i det kule hjoernet inne paa Johnnys, og alt er bare velstand. Plutselig hoeres jeg PLAFFet av kule i taket og SER at dette skjer en meter fra meg. Litt ubehagelig kan man si. Dessverre er man saa godt vant til at dette skjer, saa man slenger ikke beina paa nakken og loeper. Sekundet etter ser jeg min buddy danse rundt og tralle for seg selv, og jeg vet at det er han som nettopp toeffa seg med PISTOL. Flaks at jeg kjenner han og ikke blir skutt!! Minuttet etter plaffer han en kule til i taket, og festen er liksom slutt.

Vi beveger oss mot Stanford, utested nr2 (Ja, de har faktisk to utesteder oppe paa samme dag naa! Sykt.) og folk henger utenfor og er aggressive. Hvorfor vet jeg ikke. En bil har foroevring veltet og ligger opp ned i groefta, men mannen er tatt hand om og alt er vel.
Og saa krangler folk, og blir sinna og ei oelflaske flyr i bakken rett foran storetaaa mi. Jeg tenker at nok er nok, kjoeper pollo frito og drar hjem.

Og forrige uke ble en fyr paa rundt 23 skutt og drept i Cahuita. Over ei dame. Saa paa Baba Yaga hadde de stille minutt og spilte Fallen Soldiers. Ikke foerste gang det skjer..

Las ketchup

Tok turen til stranda igaar, fordi jeg saa ut som



Saa idag ser jeg ut som



Goey.

Jah bless noone gets cursed

Naa var det ei stund sia sist, gitt.

Er vel omtrent to uker igjen paa kalenderen til livet tar slutt/en nordmanns normale liv begynner.

Bruker i korte trekk tida som er igjen til kvalitetstid med venner, dra til San Jose og ha det festlig, spise god karibisk mat og gode karibiske frukter, sette pris paa at jeg bor paa stranda, se paa folk i gatene, grine over at det regner og jeg blir hvit, drikke juice, hoere paa dancehall/reggae/reggaeton og forberede meg paa kulda og doeden.

Men kan ikke nekte for at familien blir fint aa se igjen. Og kozevennene:)))

Og alt jeg klarer aa tenke paa er loff med raeger og majones og sitron og paprika!